jeg har kjæreste

Jeg er ikke lenger et individ. Singelsenga må plutselig ha plass til to, og dette har ført til at han har blitt dyttet ut til tider. Jeg er jo glad i hansemann, vi har det bra vi, selv om han er litt fnisete til tider. På noen punkter har vi mye felles, mens på andre er vi veldig ulike, akkurat sånn det skal være.

Jeg har jo ikke oppdatert så mye her i det siste og det er vel for at jeg heller har brukt fritiden min på å bruke Hans som pute enn å sitte og bable om mitt stillestående liv. Men tar jeg meg turen ut og møter mennesker og starter en liten samtale har de fleste samme spørsmål. " Hvordan går det med Hans da?" Dom kan ikke gni inn ordet oss som et par engang, full fokus på hvordan det er med den lille Oslogutten, men jeg sitter igjen på vinger og gjør ikke noe annet enn å ha Norsk. så jeg ser jo forsovet at det er noe mer saftig nytt enn hvordan det går med leksene om dagen. Men folk kan vel heller spørre" "hvordan går det med dere nå som han bor i Oslo?". Det hadde vært lettere for meg å svare på også om enn hvordan Hans har det i Oslo, jeg er bare en viderefører som forteller de ordene jeg husker han har nevnt.

Så er det en ting jeg savner ved å være singel er det det å ha mitt eget lille liv. Det har gått fra "hvordan går det med deg og kjærligheten?" til "Hvordan går det med Hans?"

Jeg liker kjæresten min og vi er vel like tøflete begge to,men vi har jo bare vært sammen i 4 måneder, og det ser ut til at tiden stoppet i det øyeblikket vi gikk offentlig med vårt forhold på facern. Jeg har blitt til et vi. Jeg digger Hans, et lite sjarmtroll som henter litt brus til meg i blant. Vi er sammen, men vi har vel alikevel hvert vårt liv. Oslogutten og meg. Jeg vil ikke gro meg fast.

Ork, brød og mat

Ja, i dag har jeg en sånn dag. Etter over 10 timers søvn hadde jeg ikke sjans til å reise meg opp da klokka ringte. sov litt til, litt til og enda litt til, men jeg fikk meg jo opp til slutt, bare følte det var nødvendig å skrive litt om hvor flink jeg var som tvingte meg opp til slutt. Magen romlet og var klar for mat, et stykke brød til frokost med litt brunost på, det eneste normale pålegget jeg liker å ha på brødskiva. Jeg er kanskje litt kresen, og virkelig ikke noe brødmenneske.
Jeg er heller ikke noe morgenmenneske, men en ting jeg alltid må gjøre før jeg går ut døra er å passe på at det er noe i magen. Dette med å børste håret, sminke seg og i all hovedsak se normal ut er litt nedprioritert hos meg, da tar jeg meg heller litt tid til å lage litt eggerøre, for varm mat derimot er noe magen min er fryktelig glad i . Middag fra morgen til kveld< 3

Mitt neste måltid denne dagen var et karbonadesmørbrød, så litt snitter, mer snitter og litt annerledes snitter. På hjemturen hadde ikke kroppen min det helt bra, jeg visste ikke om jeg var sulten eller måtte spy, men som alt annet hadde dette en logisk forklaring, for alle dere som har tatt turen gjennom setskogen for å komme til oslo veit at det ikke finnes noe annet enn svinger bortover, bare det gjør meg litt kvalm. Det at magen ikek hadde fått i seg noe annet enn snitter i dag gjorde det ikke noe bedre. Det var bare en ting som kunne gjøre dagen min bedre, nemlig vaaarm mat, det var de som sto i hodet på meg, gledet meg så veldig til en ordentlig middag. Matlaging var derimot noe min mor ikke trengte å beskymre seg over i dag, hun var nemlig så heldig at hun hadde fått med seg masse snitter hjem. Magen vrengte seg og jeg tenkte at nå var det like før, nå spyr jeg på ordentlig. Men hittil shar jeg klart meg for kokken Krista skeia ut fra resten av familien og lagde seg en biff, nå ble magen litt glad igjen.

Solen skinner og jeg burde vel vært ute for å nyte det fine været, men her ligger jeg, i senga og gjør absolutt ingenting. Det kan jo ha noe med at jeg har funnet ut at jeg har feber og litt sånn. Feberen kan jo også være en forklaring på formen min i dag, noe annet kroppen min ikke tåler er at skolen nærmer seg og det gjør meg litt ekstra kvalm. De siste dagene har jeg derfor tenkt til å tilbringe akkurat her, nyte hvert eneste minutt med latskap. Det får jeg jo lov til også nnår kroppen ikke er i form, men det kunne vært verre, for når jeg er syk pleier jeg å klage meg til litt god varm mat^^,

Sommer

Jeg merker det nå, sommeren står for tur. Siste innspurt på skolen og lærerne vet ikke hva mer de skal finne på til oss nå som karakterene er satt. Solen skinner og klærne raser av, plagg for plagg og blottingen blir erstattet med en gyllen brunfarge. Jeg elsker å hoppe i shortsen en varm sommer dag og tar meg ikke ork til å fikse meg. Hele kroppen inkludert ansiktet treffer snart vann og solbrillene får dekke over den tiden jeg befinner meg på land.

Herlig sommertid med late dager på stranden, det hadde vært noe det. Men dette er noe jeg sjelden har noe av, jobb, jobb og mer jobb. Det koster å leve, og jeg rekker så vidt å se brunfargen møte huden min før jeg befinner meg på arbeidsplassen. Det er jo bra å ha penger å sånn, men hva skjer med at vi unge ikke har ferie ? Når vi først har fri blir ukene satt bort til slit, og på fridagene klarer man ikke nyte dagene ordentlig, man vet man skal på jobb dagen etter og kroppen klarer ikke helt å slappe av. Det er hvertfall sånn jeg føler det.

Så min ferie den er egentlig nå, akkurat nå, nå som skoleslitet er ferdig og arbeidslistene ikke har begynt ennå. Nå liker jeg meg, foruten om at jeg fortsatt må på skolen klokken 9 om morgenen, vannet er noen grader for kaldt og man merker at halsen ikke har det helt bra når man går rundt barfott.

Jeg vil ha sommer og late dager, is, mer is, mer vann, mest sol, og litt jordbær også. Vis man ikke skal freake helt ut med litt vannmelon: ) På kvelden ser man det ryker i grillen og biffen ligger godt marinert å venter på meg, jeg har fortsatt en lidenskap for mat, for kjøtt, jeg er sulten om sommeren.

En ting jeg ikke liker om sommeren derimot er folk, det er så varmt at man må kle av seg, og som sagt liker jeg å springe rundt i shorts, men bikini er ikke helt greia. Jeg elsker jo å bade, bli brun, men jeg har ikke noe behov for å vise meg for andre. Ikke se andre engang, ser folk kommer tuslene på stranden og tenker sånn vil jeg se ut. Trene selv har man da sjelden tid til, det er nemlig noe som heter prioriteringer nå som det går så mye bra på tv.

Men nå er det vel nesten sommer og jeg får gjøre det beste ut av det, min sommer, min sol, masse is, bade og sole < 3 Jeg vil bli brun, jeg vil bade, være lat, men jeg vil for all del ikke vise hvor lat jeg faktisk er til andre. Så om sommeren jobber jeg som sagt veldig, veldig masse.

piiip

Jeg har ikke mista stemmen sia 3. klasse, så denne fredagen følte nok kroppen min at det var på tide. Først var den veldig ustabil, men det stoppet ikke skravla mi, jeg syns nemlig det nesten var litt gøy å glede mennesker med det, en sikker vinner, Krista er morsom.

Det var mange mennesker ute den dagen, og vis ikke det var nok med å høre alle lydene de lagde spilte de jo musikk også. Det hadde regnet denne dagen og festen foregikk delvis ute så det var svært få som tok av seg jakken, jeg derimot var varm hele tiden, litt for varm.

Jeg har nok en tendens til å prate litt for mye, og selv om stemmen var litt vanglete skulle ikke det stoppe meg, men i dette tilfellet måtte jeg jo ikke snakke så mye som jeg måtte skrike. Ved et tidspunkt sa stemmen bare piiiip. Og jeg kjente det dunke i halsen, å dra ut denne dagen var et dumt valg av en nokså ung frøken.

Bare for å gjøre det klart tvingte jeg ikke ned noe alkohol ned den vanglete halsen, så hele kvelden var en observasjon, men jeg sørget da i alle fall for at jeg ikke gikk glipp av noe denne fredagskvelden. Resten av helgen derimot har jeg lagt meg under pleddet og snakket minst mulig. Til uka er det muntlig eksamen, og jeg smiler fint lite.

Ellers er jeg glad til tider : D

18 !

Kan vel ikke finne på å fylle 18 uten å skrive et lite innlegg om det ?
Hvem venter vel ikke på denne dagen liksom?: )
Jeg har hvertfall venta i 17 år og 363 dager, og sikkert sliti meg gjennom et par skuddårsdager også.
Så nå er det jammen meg på tide at dagen nærmer seg.

Helt siden jeg var liten har jeg elska bursdag, flagg, ballonger og masse klemmer bare til meg,min dag ! Vis jeg ser bort i fra sånne som victoria beckham som har trøkt seg til å dele dagen med meg.
Den ene dagen i året folk ikke kan finne på å være frekk, men bare gir deg varme ord og en kake vis dom er ekstra snille.

18, vil vel si at man har blitt voksen, stand til å kjøre bil, komme inn på utesteder og kjøpe så mange øl man måtte ønske uten at vaktene er for redde at man skal være på fjortisfylla. Og det kan jeg tryggt si at jeg har vokst fra meg allerede, kan ikke huske sist jeg sovna på do eller børna meg på en burger. Det er kanskje denne dagen jeg trenger at skal komme for å få meg til å stå stabilt på beina i ny og ned.

Så var det detta førerkortet da, mulighet til å komme meg fra a til b uten å risikere å tryne på sykkel eller ta litt for skarpe svinger med scootern. Nei, den dagen jeg kan sette meg selvstendig bak rattet gleder jeg meg jammen fælt til: D

18! 18!18! jeg prøver å få det inn i hodet, men det virker så fjernt at jeg ikke har skjønt hva det går ut på ennå. Folk har sagt at det er oppskrytt, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal ha så store problemer med å skjønne det. Men skal prøve å innse det i tidet og nyte dagen. For nå har jammen minste frøken Bergersen plutselig blitt stor!

Folk

Jeg orker ikke mer av folk, ser dom storme inn og får aldri fred til litt ispising eller et minutt eller to med hodet nede i avisen. Dette er hva jobben min har gått ut på, sett folk komme å gå, veiledet dem gjennom menyen, trasket ut med maten mens den ennå er varm og jammen tatt å rydda opp etter dem har grafsa i seg maten også. Småbarnsmødre er jo spesielt glad i å slippe unna litt matlaging og drar med seg det lille kreket til meg, dom søler og driver, men moren tar alle utnyttelser av turen og bare går fra bordet full av klin, de er spesielt gøy å gå å rydde.

Takknemlighet, hvor ble den av ?
Med et påklistret smil og service for hver enkelt kunde hører jeg aldri noen som er svært takknemlige for jobben jeg gjør, "hent det", "det var da fryktelig få poteter" , "maten er ikke varm". Men det er da ikke jeg som har lagd maten, alikevel er det jeg som sitter igjen med sjefta, men dette skjer jo ikke sånn altfor ofte. De fleste er begeistra for maten " hils kokken og si at det var nydelig mat". Jeg er bare den lille slaven som får maten fra a til b, og nå må jeg jammen ta meg enda en tur for å skryte av smaken. Mitt smil og arbeidsinnsats får man svært sjelden noe igjen for.

Du sitter vel der og tenker, hvorfor klage? en servitør får da masser av tips. Det kan du tro om igjen, vi tar betalt før maten kommer frem, og ingen gir vel ekstra penger da de ikke vet hvordan maten smaker? Etter 2 år har jeg fått nok og har nå 2 små dager igjen, dette er morgensvakter og jeg smiler litt ekstra : )De fleste liker vel morgensvakter for at de får mest ut av dagen. Min store lidenskap er derimot å sove og man skulle tro jeg hadde likt kveldsvaktene best, så jeg kan ligge å late meg litt ekstra en lørdagsmorgen.

Grunnen til at jeg er en liten morgenfugl i helgen er derimot at det finns mange der ute som er like late som meg, liker å kose seg litt ekstra under dyna før dom drar seg bortover mot sverige. Det er minutter mellom hver gang jeg ser folk komme inn døren. Jeg kan til å med ta meg tid til å høre hvem sang de spiller på radioen uten at folk konstant skal drive å mase på meg.

Så jeg kommer vel til å få litt ekstra med fritid framover, så vis du har en helg å slå i hjel kontakt meg, men da bør du være takknemlig for mitt selskap ! : )

jeg har sagt det før, men må si det igjen, jeg får aldri nok søvn !
Jeg kan sove hvor som helst, når som helt og for ikke å snakke om hvor lenge som helst.
Jeg forsov meg i dag, men da jeg først hadde fått meg opp var jeg nokså opplagt, så blir jeg plutselig sliten igjen, drar hjem og slokner jammen meg 4 timer på sofan ; D
jeg veit ikke hva meninga med dette innlegget er engang, men jeg blir stadig sjokkert over mitt store behov for søvn.

Jeg er best på å sove og jeg er best på å se på paradise, bare for å si det å : )


Det var det innlegget, det ble ikke noe bedre for etter å ha sovet 12 timer det siste døgnet er jeg fortsatt for trøtt til å leke med ord ; D

Humørsyk

"Dissa hormonene" , sier alltid min mor, og jeg blir 3 ganger så irritert enn jeg var fra før.
Det er skummelt hvor fort humøret mitt svinger, er vel glad, men det skal ikke mye til før jeg når bunnen. Nå høres det jo ut som at jeg har er manisk depresiv, men så ille er det ikke. Men er stadig noen filleting som hele tia smeller for meg, og jeg må prøve å late som at det ikke gjør det i det hele tatt å smile videre.

Jeg blir sint, jeg blir redd, jeg klager og jeg orker ikke ting. Det er jo i grunn en ganske rar ting å si, et ord man skal bruke etter intens jobbing og man ikke klarer å ta et skritt til. Men vi bruker det også da hjertet ditt sprenger og skufflesen er for stor. Man mestrer ikke situasjon og orker ikke se eller tenke en tanke til på saken. Man orker ikke face det i fare for å drepe seg selv innvendig, så man stopper før man møter en for sterk reaksjon.
Dette er umulig å beskrive, men vi vet alle hvordan det føles.

Jeg får ikke sagt det nok, det er ikke hva man sier, men måten man sier det på som brenner seg fast i minnet. Når jeg føler at noe kommer rett fra hjertet er det ikke ordene i seg selv jeg husker, men måten de ble sagt på. Kanskje etterfulgt av en go klem, et kyss, to hender som strekker seg sakte mot hverandres eller det farligste av dem alle, øyenkontakt som viser at personen snakker med deg, og kun deg.

Nei off, men jeg hørte at det ikke var noen vits i å lyve, for kroppspråket avslørte folk uansett og det er jeg nokså sikker på at stemmer. Humøret mitt er langt fra stabilt, men det er ingen andres heller. Alle har sitt å slite med, så det er ikke nødvendig å smøre sitt eget shit over på folk man ikke har så alt for nære. Man vet selv hvilken temaer man ikke orker å snakke om, så unngå dem. Det er sunt med litt smaltalk, så man slipper unna akkurat disse tankene noen ganger.

Konklusjonen min til dette må jeg ta fra noen andre, jeg hørte nemlig en gang en klok mann si at " Er magen glad, er menniskan glad " , og det trur jeg jammen meg han har helt rett i. Er man nervøs, sint eller trist vrenger det i magen, og vis problemet er at man er sulten er det jammen ikke noe særlig behagelig heller.

Krista liker felegutten

Jeg liker felegutten, og det gjør de fleste i Norge, for gutten vant jammen meg med 600 tusen i differanse mot nr 2. Tone. Som ja, de fleste jenter ikke har noe særlig sansen for, for at vi er så irritert på at alle gutter skal rose den falske jenta opp.

MGP har i grunn ikke vært min greie, men var jo litt stas å være med på vinger : ) Men det ble brått litt kjedeligere da jeg ikke fikk æren av å holde ballongen til Surfe Rosa alikevel, men dom fikk sitt straff da dom ikke gikk videre, selv om jeg hadde trua på sangen. Men ingen slår felegutten <3

Men nå har jeg babla lenge og skal gi meg før folk ser på meg som en skikkelig mgp nerd så skal jeg sette fokusen over på meg selv i stedet.

I morgen skal jeg presentere navnet mitt, det kunne ikke være sååå vanskelig innbilte jeg meg, men det finnes jammen ikke mye stoff om navnet Krista. Det kan nok være for at det kun er 34 andre her i Norge som deler interessen for akkurat dette navnet. Det betyr kristen og det er jeg vel sånn halveis. I Tyskland er det jo et vanlig navn, og det er jo derfra jeg har fått det. Søskenbarnet til min mor hadde en tysk kjæreste som het det for mange år siden, og hun har likt det helt siden den gang. Jeg har jo to eldre søstre, men de valgte å spare dette spesielle navnet til en som meg.

Folk har kalt meg de rareste ting opp gjennom årene som " kristki", "kirsti", "kørsta", og alt for mange ganger Kristian.. en ting er jo når de leser feil, men da de taster inn Kristian etter at jeg selv har gått bort for å fortelle navnet mitt veit jeg ikke åssen jeg skal tolke det lenger.
Så for å slippe noen flere missfortåelse valgte de å gi meg et mellomnavn også, Andrea, som jeg nå har funnet ut at betyr mandig.

Så kom vi til slektsnavnet da, Bergersen, som kommer av at en eller annen tippolderfar av meg het Berger som fikk en sønn så det ble bergersønn som igjen har gått fra sønn til sen for å gjøre det litt mer allminnelig for begge kjønn.

Ikke vet jeg om mine foreldre hadde undersøkt hva mitt navn betyr, de hadde jo allerede to Bergers sønner. Jeg trur jeg var deres siste håp, min far har nok alltid hatt lyst på en liten fotball pjokk og som liten var jeg jammen med på kirkeskole eller noe sånt: ) Det var nok ikke tilfeldig at jeg skulle vokse opp å bli en spesiel kristen mann. Og jeg liker i grunn å tenke på meg selv som litt barsk, men i motsetning til alle andre gutter er jeg fortsatt ingen stor fan av Tone Damli Aaberget. Og menger meg med chicksa og sier; felegutten er til å spises opp< 3

Klag

Det er kaldt ute i disse dager, sola skinner, snøen er hvit og vi Nordmenn kan endelig gjøre det vi er født til å gjøre, snøre sekken og ta oss en skitur i skog og mark. Men det er det vel for kaldt til? Tallet gradestokken viser veier i allefall opp for alt det andre vakre vi ser rundt oss. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg måtte gå omveier i fare for at jeg får snø opp i støvlene. Ordet folk flest alikevel bemerker seg i den forrige setningen er omvei, det høres jammen slitsomt ut.

Vi mennesker finner alltid noe å klage og media bruker dette på så å si alle saker, rett og slett for at det er mer å snakke om enn alt det positive. Valser man inn i klasserommet en mandag morgen og man finner bare ho jenta man egentlig ikke vet noe mer om enn alle andre i klassen begynner man gjerne samtalen med " fy å kaldt", eller " fy å trøtt", "mandag , æsj!". Dette er ting det er mye lettere å starte en samtale om og får kan vente en respons som " ja fy,fryser beina av meg, var 20- hos meg, kaldt hos deg å?" . Tenk deg samme situasjon og man begynner dagen med å si " for en sol det er i dag ", da svarer vedkommende gjerne noe som " ja, fin den ". Vi mennesker snakker stort sett bare om ting vi anser som negative.

Det er sjeldent jeg komplimenterer vennine mine ved å si "du er så snill"," jeg er så gla for at vi er venner ". Hender jeg sier " fin genser", men det er da svært sjeldent det er dem som har sydd den. De er der som en selvfølge og man får gjerne bare trøkt sine følelser tur seg når man har tatt en dram for mye eller etter en alvorlig krangel hvor man oppdager at man ikke vet hva man har før det er borte.

Kjærester derimot, er svært gla i å komplementere hverandre og avslutter gjerne dagen med å sende en litt småklissete melding om hvor søt og utrolig glad man er for at de har funnet hverandre. "Skal drømme om deg i natt ". Smilet er jammen ikke langt unna når man får høre sånne ting: )

Som singel nevner man at man savner nærkontakt, kribling i magen, blikk og det å ha noen der. Men er det noe jeg virkelig savner er de varme ordene jeg hører så alt for lite av i hverdagen.

Stress

Jeg stresser med alt for jeg er lat.
Uansett hvor god tid jeg får til å gjøre ting klarer jeg ikke å somle meg til å gjøre det før siste liten, og med et så fullpakket liv som mitt er ikke dette rart. Finner alltid grunner til å ikke gjøre noe, og de få gangene jeg faktisk er litt pliktoppfyllende skryter jeg om det lenge etterpå.
Trene for eksempel, en ting jeg utsetter støtt og stadig, og de gangene jeg faktisk er i fysisk aktivitet må jeg si det til alle jeg kjenner, vil jo gjerne framstå som litt sporty. Det høres bra ut det " var på spinning i går", men etterhvert som tiden flyr blir det " her en dag" og vis jeg da får spørsmål om når og tenker meg tilbake er det gjerne " nei, det blir vel en uke eller tre sia nå..."
En annen ting er jo prøver, finner ikke tia til å lese litt før dagen før.


Så hva gjør en sånn som meg travel ?
Jo, mandager må jeg henge på vinger til halv 6 før jeg faktisk danser en time, etter det er det buss hjem og rekker hjem til hotel cæsar, så må jeg hoppe i dusjen og før jeg vet ordet av det er det top model : D og etter det er klokken tross alt halv 10, og hvem orker å begynne å gjøre noe da?

Tirsdager er det Desperate date, hallo ?

Ondsag er det dansingen igjen, plutselig er det hotel cæsar og så en time med gossip girl

Torsdager er jeg så trøtt at en eftaslur er en del av dagsplanen; D

så kommer fredagen , og den er vel hellig? hvertfall for sånne som meg, bare kos, kos, kos: D

lørdag og søndager finner du meg som regel på jobb eller i senga.

og jeg får på en eller annen mystisk måte klart å presse inn litt msn tid så å si hver dag.

Sånn ser dessverre mesteparten av mine uker ut, spenstig , spenstig.
Hender jeg freaker ut med en fest eller annen kvalitetstid med mine venner; D

Men jeg prøver alikevel å konkludere med at det er ikke det at jeg er lat, men har så mange viktige prioriteringer og prinsipper at jeg rett og slett ikke makter å få tid til alt.

Ego

Man vil være der for andre, men mest for seg selv.
Uansett hva man gjør setter man seg selv i fokus, selv de snilleste som jobber gratis med veledighet må bare elske den følelsen de får når de er så snille. Folk snakker om hvor fantastisk gavmilde de er, og de gjør det for å føle at de har gjort en innsats.

Disse mennekene hjelper jo alikevel på avstand, dine beste venner derimot hjelper man jo for at man har dem såpass nære og ønsker dem all godt, men man gjør det alikevel med baktanken av å vise at man er en bra venn, være en person folk kan stole på og ikke minst for at de skal være der når det er du som får problemer. Det er jo slemt å si, men uansett hvor mye man vrir og vrenger på det gjør man alt med tanke på seg selv.

Men det er jo ikke akkurat positivt å bli kalt egoistisk, men jeg trur dette ordet ofte blir forvekslet med selvopptatt. For de vi gjerne kaller egoer gjør ikke ting for å få den gode selvfølelsen av å være der for hverandre, men setter seg selv i fokus i stedet. De som aldri sentrer en pasning for at de helst vil ta æren for alle mål selv. De som ikke gidder å spørre om folk vil ake for det betyr en omvei for dem. De som ikke åpner døren for folk som bærer et lass og kommer til å slite med å klare dette selv. De som på død og liv må få frem sine meninger selv om de kunne latt være og noen sitter igjen såret. Sånne mennesker vil jeg si er selvopptatte!
Disse menneskene faller jo også inn i ego gruppen, men egoer må ikke nødvendigvis være selvopptatte.

For uansett hvor snill, gavmild og sjenerøs man er ender man opp med å bedre sin selvfølelse.
Så vis du fortsatt sitter der og nekter å kalle deg selv egoistisk kan du tenke over noen som sa det som enkelt som det her :
"Gir du bort en tyggis for å være snill, eller for å føle deg snill? "

Donald lille

Som liten fikk vi et donald blad levert i posten hver uke, jeg og mine to eldre søstre tok oss gledelig turen bort til postkassa for å se om det var akkurat denne dagen det lå der og venta på oss. Vi i familien Bergersen lever etter uttrykket første mann til mølla får først mat og ettersom jeg var minstemann i flokken hadde jeg kortest dager på skolen og fikk som regel gleden av å rive av plasten først.

Mitt forrige innlegg handlet jo blandt annet om dette med hvordan norsken min ikke er helt på topp, og det trur jeg jeg kan takke Donald for. De bruker ikke dom vanskeligste ordene i Andeby og det er det eneste jeg hadde ork til å lese gjennom barndommen. Som sagt lange tekster er litt *snork* for meg, en 15 siders lang tegneserie derimot passer meg midt i blinken. Likte det så godt at jeg tegna ikke annet, og det gjør jeg i grunn ikke enda.

Satt hos frisøren her en dag og det hadde trolig vært et barn som hadde benyttet seg av stolen før meg for det lå 3 donaldblader plassert på bordet foran meg. Frisøren kom bort og sa " disse vil vel ikke du lese, henter noen andre til deg jeg ". Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, jeg hadde mer enn gjerne tatt å kost meg med en historie eller to fra Andeby, men ettersom man blir eldre blir det jo til at man smalltalker litt med frisøren så lot være å krangle om å få Donaldbladet tilbake og begynte å lese et jenteblad i stedet, så kunne jeg stoppe opp om jeg fant en bra sak og snakke litt med hun som klippet meg om den.

En annen ting som skjedde da jeg vart eldre var at donaldbladene plutselig forvant fra postkassen, og har siden den gang sjeldent hatt ork til å ta meg turen for å se om jeg har mottat noen telefonregninger, kontoutskrifter eller reklame. Jeg har med andre ord et helt annet forhold til posten nå enn jeg hadde i gode gamle dager. Før hadde jeg oversikt over når den pleide å annkomme og det kriblet litt i magen da jeg gledelig tok meg turen bort for å se om det var akkurat denne dagen bladet kom.

På 60 års jubileumet til donald ringte det en mann og spurte om vi ikke ville begynne å abbonere på det igjen, jeg sa ja i en alder av 17 og leverte telefonen videre til pappa. Han hadde ikke tatt meg seriøst, og trudde at jeg hadde vokst fra sånt nå.

For å ta et sitat fra en film som igjen er et sitat. Snodig setning ? Kommer til saken.. i American History x avsluttes filmen med at en sier " hvorfor prøve å sette ord på ting når noen andre allerede har sagt det bedre ? ". Kunne ikke vært mer enig og avslutter denne teksten med at man ikke er voksen før man innrømmer at man er litt barnslig.

Norvegian

Språket norsk har aldri vært min greie. Jeg har min helt egen måte å ordlegge meg på, noen ganger snakker jeg, andre ganger prater jeg, men mest av alt mumler jeg og later som det er litt sjarmerende at folk må gjette seg litt til hva jeg vil komme fram til.

Det heter ikke "skjøre" det heter "kjøre", jeg bare jatter med å sier yeye, selv om jeg har vanskeligheter for å høre forskjellen på på de to. Det hender jeg skriver ting riktig, andre ganger sier jeg dem feil.

90 % av førsteinntrykket når man møter nye mennesker ligger i kroppsspråket, det er nemlig ikke hva man sier men hvordan man sier det som fester et inntrykk hos folk. Det er forskjell på å si " ho er så dum ho!", "ekke den skarpeste kniven i skuffen", " ho er vel ikke noe geni, men hvor mange er vel det da? " . Måten du ordlegger deg på sier med andre ord veldig mye om hva slags person du er.

Det at språkevnene mine ikke er på topp har jeg fått inntrykk av at gjør at jeg ikke framstår som så veldig smart. Fått tilbakemeldinger om at folk trur jeg både er tilbakestående og har tendenser til dysleksi. Prøver å skylde på at når jeg sitter å taster foran dataen har jeg en tendens til å bable litt for mye litt for fort og glemmer noen ord her og der.
For har da aldri hørt fra noen fagperson at jeg sliter med noe, så jeg velger å tro at jeg på tross av all mumling, skrive og betoningsfeil er jeg nokså normal.

Dypt

Lurer på hvor mange ganger jeg har sett meg tilbake og tenkt at jeg burde ha gjort ting annerledes. Jeg skulle kanskje ha tatt på meg mer klær, lest litt mer før prøven og for all del aldri tatt den siste blandinga.
Man husker ikke hva man gjorde eller hva man sa til hvem og man kan ende opp med noen stygge blikk mandag morgen. Man taler sannheten da man er beruset sies det og det er derfor ekstra leit å prøve å vri seg unna.

Noen ganger er det veldig forfriende å være litt beruset så man endelig tørr å si i fra om at man er drittlei av at kameraten din tar deg for gitt. Det er alikevel sånn at hvis det er noen som tar deg som en selvfølge fortjener de ikke ditt vennskap og man syns ikke at dem er bryet verdt. Derfor syns jeg det nesten er bedre å la ting være usagt så man slipper at det blir sånn pinlig i ettertid. Man kan heller trekke seg unna og ha et nøytralt forhold til personen videre. Andre ganger må man få det ut for at vedkommende ligger litt for nære hjertet ditt til at du bare kan la dem slippe unna.

Uansett blir det rar stemning mellom personene en stund framover og sånne som meg sitter igjen med en klump i magen og tørr nesten ikke nærme seg deres nærvær på flere dager. Angre klumpen, prøver deperat å finne en måte å få den bort på. Vi må prate sammen, løse det, komme oss videre, men tørr alikevel ikke si et ord før man har sett hva slags blikk man får tilsendt, eller enda verre, ren skjær overseelse.

Et sånt busy kvinnemenneske som meg har aldri tid til noen ting, " vi drar nå!", "Kom nå!", "jeg må ha mat nå!". Du er sjukt utålmodig har folk sagt, og jeg er fullstendig klar over det selv.

Når jeg klarer å rote meg opp i noe dumt får jeg som regel dette rådet " gi det litt tid, det går seg til ". Mens jeg graver, driver, fikser og ordner, for jeg klarer jo som sagt ikke å sitte på pinebenken spesielt lenge.

Man lærer av sine feil, og man slutter aldri og lære. Håper alikevel at jeg snart har kommet meg over de verste feilene. For er det en ting vi har for lite av her i verden er det tid, så hvorfor bruke noe av den med en stor svart klump i magen ?

Pinlige situasjoner

Hvordan kan man unngå dem ?
Noen ganger kan dette være veldig enkelt, vet du at eksen er på festen kan du la være å dra, eller være forberedt med et overlegent "jeg ser deg ikke så slipper å prate med deg " uttrykk. Dette rådet har jeg fått av en god nabo av meg, overseelser funker vistnok alltid.
Og hvis du er skulle være så uheldig at han jobber på nærmeste matbutikk pleier det ofte ikke være verre enn å dra på butikken litt lenger bort. Hvis dette skulle ha vært veldig langt unna har vel ingen vondt av litt trim ? Så kan du etter mange slitsomme turer en måned eller tre senere ta deg turen tilbake til eksens arbeidsplass å vise at du ser bedre ut enn noen gang.
Men dette er jo sånt du kan forutse på forhånd , verre med de gangene du møter dem tilfeldig og vurderer om du skal tvinge fram et lite hei.

Men det var i grunn ikke ekser jeg skulle snakke om, de er jo helt klart på topplista, men det finnes flere pinligheter man ikke alltid er klar over selv engang.
Det finnes nemlig dem man aldri helt finner tonen med..

Venners venner for eksempel, sånne personer man kjenner gjennom andre mennesker og faller seg helt naturlig å hilse på om du møter når du er ute å handler, kan til å med slå av en liten spøk, men kan snart avslutte samtalen med " nei, jeg får komme meg videre".

Buss skrekken!
Tenk deg samme situasjon på en buss.. man tenker at man kan jo alltids slå seg ned her. Drar automatisk ut proppene fra ørene og prøver å starte en samtale.. dette ender sjeldent bra.. man kan ikke snakke om sin felles vennine for alltid og man vet rett og slett ikke hva vedkommende syns om ho jenta som strippa på forrige fest. En skikkelig snakkis, men tørr alikevel ikke bringe det på bane for du vet ikke hva slags forhold det er mellom strippejenta og personen som sitter ved siden av deg. Her hadde jeg sprunget unna for lenge siden ellers, men nå finner jeg rett og slett ikke ord og er fanget noen lange minutter på bussen. Kan jo for all del ikke sette i øreproppene igjen nå selv om jeg er sikker på at min bekjente har veldig lyst til å gjøre det samme..

Noen klassiske "dette er pinlig" setingner
- åssen er det på skolen da?, mye prøver? strenge lærere?
- Hva gjorde du i ferien da?
- shit det er kaldt ass.. var mye varmene i går
- osv

og så kommer den verste : hva skal du bli når du blir stor da?
Hver gang den kommer på bane slår det meg at vi virkelig ikke har mye å snakke om..

Nynning er heller aldri et godt tegn..

Dukker noe av dette opp har jeg bare et råd å gi.. spring!
Er du stuck på bussen er det helt normalt å ta seg en lur der, legg inn en liten "jeg er sliten" komentar og lat som at du sovner på flekken.

Dedikert til min søster Emily

Min søster fikk opplest min blogg her en dag,og i stedet for å la Kristas blogg få handle hovedsaklig om minste frøken Bergersen var det bare et spørsmål hun stadig repeterte: " når kommer det noe om meg ? "

Og hva skal jeg egentlig si om min kjære søster? Hun har levd så lenge jeg har levd, og litt til.
Har hatt mange gode, og litt verre stunder opp gjennom årene, men er det noe som alltid får oss på godt humør er det spørsmålene fra goks og god svensk humor.

Etter mange håpløse år klarte jammen Emily å få seg en kjæreste, nemlig perern. De har sikkert mye til felles, for ingen av dem vil være med pappa Johnny til sverige. Pappa er litt skuffet.

Emily har alltid vært gla i meg, selv når jeg slår a ned med gipsen skal det ikke mer enn litt godis til for å få henne på godt humør. I dag kan hun også lage ordentlig mat. Det hender hun drikker litt også, alt fra kaffe til pepsi som i grunn har noe av samme smak. Så hun er en spenstig sjel med variabel kost. Noen ganger er hun så snill å lager frokost til meg, noen ganger er det pizza rester,men de fleste gangene er det eggerøre, mandag som søndag. Det er lenge siden hun har vært så snill nå, tenk på det da du leser Emily bemeli boo.

Hun snuser litt når hun syns hun er tøff, noe hun føler mer og mer i disse dager.
Hun er svartkledd og lyser opp nakken med et hvitt skjerf.

En dag advarte jeg emily om at jeg skulle skremme henne, "sitter bak frysern da du kommer inn" . Av en eller annen grunn tok hun ikke det jeg sa seriøst og hun fikk seg litt av et sjokk da jeg hoppet fram. Hun var litt småredd for å nærme seg pizzan noen dager etter det her, men det tok ikke lage stunden før hun var på bena igjen.

Nå smiler Emily og har ingen problem med å le litt av seg selv, bare inni seg nu.
Men hun ble varm i hjertet da hun så at jeg hadde dedikert et helt innlegg til henne. Og nå sier hun bare " det høres ut som jeg er feit" og smiler enda litt til.

Sosekoppen

Hvem er jeg ?
Et veldig så filosofisk spørsmål å stille, og jeg skal faktisk prøve å granske det opp på et nokså lavt nivå.
Når jeg beskriver andre mennesker er det ord jeg bruker om dem mer enn andre, alt fra søte, morsomme,tøffe, sportye, fæle mens noen er rett og slett litt smågærne. Så da spørr jeg meg, hva sier egentlig folk om meg ?

Her i skogen lurer jeg på hvor mange ganger jeg har fått spm: "er det ikke du som er dattera til johnny?" og så fortsetter de ofte med at "han er så tøff han". Og for all del jeg er gla i pappan min jeg, syns han kommer med de snodigste komentarer som nesten gjør han litt tøff. Men jeg sitter jo igjen litt tomhent, det er jo koselig de liker pappan min å sånt men vet egentlig ikke hva de synes om Krista foruten om at jeg er *Johnnysdatter*

Jeg har et spesielt navn og for de som ikke kjenner meg er jeg nok bare ho med det rare navnet. *Krista er spesiell*.De som faktisk har hørt meg prate sier nok at jeg er ho med den mørke stemmen eller med den snodige latteren *goofy for life* .

Om jeg skulle sagt litt om meg selv ville jeg ha sagt noe som , 17 år , medier, danser , matglad og at jeg har litt for mye fritid. *tørre Krista*

Jeg er nok veldig lett å lese, om jeg er litt småforelska eller noen sier at jeg har vært flink eller jobba bra er ikke smilet langt unna. Det er derfor ikke bra for meg å spille spill, satt med kortstokken her en dag og jeg var president fra førsten til slutt, smilet ble breere og breere for hver runde.Vinnerglæden! Hadde jeg vært boms hadde nok ikke humøret vært så på topp, jeg hadde nok latt som at det ikke var så farlig, men hadde nok vært så irritert og det påklistra "jeg bryr meg ikke" smilet er er heller ikke så vanskelig å lese. Så her blir vel ordene *egoKrista* eller *gærneKrista*.

En ting jeg virkelig prøver å bemerke meg er hvorfor folk sier " det er så typisk deg ", der må jo nøkkelen til dette her være, og det jeg har kommet fram til er at de ofte sier det når jeg detter av stolen, forsover meg, mumler eller snubler i juletreet og begynner i grunn å skjønne poenget.. det har seg jo ofte sånn at jeg har en historie på noe litt klomsete jeg har klart å gjøre, senest i dag snublet jeg på isen i det jeg var på vei inn i bilen. Andre ganger detter jeg i trappa, knekker hårbøyler eller brekker håndleddet for at jeg tramper på et akebrett. Sykler har heller aldri vært min greie, noen ganger finner jeg ikke bremsene andre ganger skal jeg prøve å sykle og vinke samtidig. Spøken om at jeg får sykle med støttehjul blir vel aldri gammel. Vis du sitter å leser dette skulle det ikke forundre meg om du har vært med meg til tid å annen når noe av dette har skjedd.

Hvis ikke kan det ha vært nesten ulykker hvor jeg har gitt fra meg et lite skrik. Veldig barskt av meg å pipe litt med en gang jeg holder på å miste kontrollen over beina. Men etter mange ulykker gjennom årene, kommer pipingen automatisk for pleier som regel sjelden å ende bra. Det finnes nemlig få nesten ulykker i mitt liv.

Lykke i spill, ulykke i kjærlighet er det noe som heter, vis jeg tar ordet kjærlighet og plusser på litt sånn generelt klomsing har du meg. Så Syns jammen dere kan unne meg det litt selvgode gliset når jeg er president.

Men mye om å men har jeg vel må være *sose krista*. Får håpe jeg ikke er dømt til å være en liten ulykkesfulg, velger heller å tro at det er for at jeg tenker for mye og konsentrerer meg mindre om hvor jeg plasserer beina.

Vis du har et annet ord på meg, dør jeg av nysgjerrighet til å finne ut hva det kan være, sleng inn en komentar i sånnefall: )

Furt, klisje furt!

Det er noe som heter å stå opp på feil ben, trur ikke folk flest veit om det er det høyre eller venstre beinet dom setter først ned i bakken om morgenen men det er jo et uttrykk som forteller på en enkel måte at man ikke har en bra dag, og man vet som regel ikke grunnen til det selv engang. Humøret er nede, folk er fæle, skolen er kjedelig og bussen er sein, en sånn dag for meg går altså ut på å finne de minste ting å klage på.

Prøver desperat å få ut litt frustrasjon men ender som regel opp med å få kjeft tilbake. Virkelig det siste man trenger å høre " hvorfor er du så sint?" , "slutt å klag" .. man vil heller at folk skal samtykke om sin frustrasjon eller holde seg unna.

Man bruker jo som regel uttrykket dagen derpå etter en runde på byen, men kan jo også brukes dagen etter en sånn furtedag..
Det er ofte sånn at en fjær blir til ti høns og da er det litt pinlig å våkne dagen etter å angre på at alt det dumme man sa bare for at man var sur, mente sikkert ikke halvparten engang. *rorororo*

Dette er det sikkert mange som kjenner seg igjen i ?
Men hvordan man overvinner furtingen er vel fra person til person ? Noen vil bare stenge seg inne, noen vil skrike til de ikke har mer pust, mens i sound of music hjelper det med en liten trall om " my favourite things". Og det er vel i dette sporet jeg vil følge.. prøve å tenke positivt midt i all elendigheten.

Tok en opprydding på rommet i dag, og det blir stadig flere ting jeg kan legge til side, men så er det fortsatt de jeg ikke helt klarer å gjemme bort. Det er som regel ikke tingene i seg selv som har noe å si, men historiene bak, gjerne fått av nære og kjære og de treffer meg midt i hjerte.

Det siste man har lyst til på en sånn furtedag er vel å rydde rommet ? Men mitt råd er likevel å gjøre det..
Det er vel nokså klisje å si , men trur faktist det ligger noe i det at det er de små gledene som er de største, og da kan det være en fin påminnelse å rydde opp i verdisakene sine når man har en dårlig dag.

Er det mulig?

Hvor lenge sia er det jeg oppdaterte den her liksom? ikke lenge.. men grunnen til at jeg begynte med denne lille bloggen var at jeg hadde for mye fritid og nå går den jo bort til babling... og vis du har lest det forrige innlegget kan jeg tenke meg til at jeg veit akkurat hva du sitter å tenker.. kan jeg ikke bruke den på å sove i stedet da? sånn at jeg kan komme i tide i ny og ned jeg å, være litt opplagt å sånn.

Men nei, her er jeg igjen. For det er er vel det som er hele clue med blogg? at man kan gjøre akkurat hva man vil når man vil. Dette er hvertfall min helt egne duppedings, om det så ikke er et ord er det noe jeg kunne ha sagt. Friheten til å slippe å høre at man har skrivefeil å sånn: D

Om dere har kommet dere helt ned hit er dere ikke som meg.. jeg tenker *snork* når jeg ser en litt lang tekst, og får bare med meg de markterte tingene å sånn.

Så er dere som meg skal jeg avslutte her og nu.

Søvn

Det finnes bare noen sånne dager når man bråvåkner og har på følelsen av at man burde hatt øynene åpne for lenge siden. I dag var en sånn dag for meg, våkner pinlig nok av at kjørelærerer ringer og spørr om hvorfor jeg ikke har møtt opp. Prøvde å gjøre det litt godt igjen med å si at jeg satt oppe med teoriboken i går kveld, noe jeg faktisk gjorde, men skjønner fortsatt ikke hva det hadde med noe kjøkken å gjøre, et ord jeg klarte å blande inn når jeg skulle sende en beklagende melding etterpå. Var fortsatt litt i halvsøvne og fikk meg ingen steder på en time eller to, hun ringte jo selvfølgelig 2 minutter før bussen gikk og da man bor så sentralt som meg blir virkelig det et problem.

Men kan vel heller ikke si at dette er første gang søvn har stoppet meg fra å komme i tide. Det er virkelig noe jeg aldri får nok av, og det vet vel de fleste som kjenner meg. Prøver desperat å få liv i meg men til liten nytte.. " du sover ikke, du ligger i koma" . Har mange arti historier på akkurat det med søvn opp i gjennom årene. Vekket naborommet da jeg falt ned fra en køyeseng, blitt pirket på med gaffel, ristet til hode slås i veggen, mumlet om tallet 2 og vis jeg oppfatter at den jeg sover med er våken har jeg bare en ting å si i stedet for å stå opp nemlig " sove sove sove".

Jeg sover også nokså urolig, så alle hjørner av dobbeltsengen blir brukt selv om det som regel bare er jeg som benytter meg av den. Digg med god plass, enda en av fordelene med å ha den for seg selv " Living the dream ", noe alle dere Bjørn gustavsson elskere skjønner noe av. Vis ikke får dere ta dere turen innom youtube for å se."wooohobuhu".. for selv om det er godt å ha plassen for seg selv, er det noen som har fått erfart at jeg liker å ha noen å holde rundt også. Spesielt om morgenen, å det var vel sånn min stakkars vennine våknet, er så digg å ha noen å holde rundt, bare ligge å kose før man har ork til å se dagen. Når jeg våkner om morgenen nå blir det fort litt kjedelig å kose seg under dyna..

Man sier jo at man trenger mindre og mindre søvn ettersom man vekser opp men det har ikke jeg lagt merke til, har jo som i dag fortsatt snodige historier om mitt store behov for søvn...

Prove

Har i dag prøvd å lest litt i denne teoriboka igjen.. kommer meg et par sider fremover hver dag, men husker vel ikke halvparten engang og det er jo litt skremmende å tenke på. Om jeg så klarer å lære meg ting til jeg skal ta teoriprøva kan jeg befinne meg i en trafikksituasjon om noen år og huske like lite av det jeg leste i dag om hvordan jeg skal handle i denne situasjonen. Da sier de fleste at man får bruke logisk tankegang om terorien svikter, noe som igjen ikke er min sterkeste side..

Alltid missunt de som ikke trenger mer enn å være tilstede under opplæringen og klarer så å stå på glans. Jeg blir jo nesten sint på skolen om jeg ser folk som har tatt det på sparket får bedre karakter enn meg når jeg har sittet flere timer bak boka. Det er det som er så utrolig frustrerende, at noen tar mye lettere ting enn andre, og jeg er vel generellt ganske treg.
Men som sagt ikke missforstå meg, jeg er ikke sinte på de som klarer ting på sparket men heller full av missunnelse.

Å prøve å sjanse er vel bedre enn å sitte igjen i ettertid å tenke hva vis jeg hadde prøvd ? Men andre ganger trur jeg mye heller jeg ville ha levd i håpet.. For står du der foran en gutt og spørr om han er villig til å gi deg en sjanse og han svarer nei går du derfra med et nokså tungt hjerte, det å få en erklæring om at man ikke er bra nok for vedkommende er aldri noe gøy å få. Det er det som er så frustrerende på skolen også når man prøver å lese og forberede seg til en prøve, og får en tilbakemeldig om at dette er ikke bedre enn en 4 eller lignende... det å få en bekjennelse på at uansett hvor mye du prøver blir det ikke bedre enn det her lille venn... så noen ganger bestemmer jeg meg rett og slett for å gi litt faan så kan jeg leve i håpet om at det hadde gått bedre om jeg hadde lagt litt arbeid i det.

Nå står snart teoriprøven for tur, og da står jeg igjen med valget om å ta den på sparket eller lese side opp og side ned før jeg drar meg dit. Jeg velger å prøve å sette meg inn i ting før jeg drar. Så får vi se om mitt beste blir en tommel opp eller tommel ned..

2009

Yes, da var det 2009 og jeg som mange andre før meg hadde tenkt til å snekre sammen en liten blogg.
Har vurdert det før, men har vel i grunn ikke hatt så veldig mye på hjertet, vet vel ikke om jeg har det nå heller men det Thea sa som så at ho lagde en for at ho hadde ikke noe bedre å gjøre, men jeg er sikker på at jeg har mer fritid enn ho så da måtte nesten jeg ta å lage meg en også.
men nok om hvorfor, får vel starte å bable om noe annet en gang også.

Nyttårsaften er alltid stort, man bør vite nokså tidlig hvor man har tenkt til å feire denne dagen, hva man skal ha på seg og hva man skal spise. Det er ikke som alle andre småfester man kan bestemme seg for samme dag om man har ork til å ta seg en tur. Jo fler jo bedre. Det jeg lurer litt på er hva vi egentlig feirer , feirer vi alt det bra som skjedde året som har gått?eller
feirer vi at vi kan føye mye av dritten fra samme år under matta og få en ny fresh start ?
Det er nok veldig forskjellig fra person til person men for min del i år har jeg på følelsen at det lander på teori nr to. Ting kommer nok ikke til å være de samme lenger..


Så hvordan var egentlig 2008 ?
Vet vel i grunn ikke hvor jeg skal begynne, har vært litt her og der, og opp til flere ganger steder jeg ikke skjønner hvorfor jeg har vært. En liten lur på do, spy litt på bargolvet, sette i gang en brannalarm og kjefte og grine og ja, kan ikke huske alt hele tia men alt er vel bedre enn å være hjemme right? Men sånn kan det gikk.. får ikke gjort noe med fortida nå, nå må man bare tenke fremover !

I 2009, yes, skal jeg forhåpentligvis klare å ha billappen etterhvert. Jobber med teorien i disse dager så får vi se om alt går som smurt. Er nerver og alt i sjakk så er jeg nok veldig blid i midten av april. blir uansett 18 da , det må jeg jo gni inn, i fjor vart jeg 17. den 17. i år blir jeg jammen 18 på en fredag; D

brå slutt ? yeye

Tudelilei: )