Sosekoppen

Hvem er jeg ?
Et veldig så filosofisk spørsmål å stille, og jeg skal faktisk prøve å granske det opp på et nokså lavt nivå.
Når jeg beskriver andre mennesker er det ord jeg bruker om dem mer enn andre, alt fra søte, morsomme,tøffe, sportye, fæle mens noen er rett og slett litt smågærne. Så da spørr jeg meg, hva sier egentlig folk om meg ?

Her i skogen lurer jeg på hvor mange ganger jeg har fått spm: "er det ikke du som er dattera til johnny?" og så fortsetter de ofte med at "han er så tøff han". Og for all del jeg er gla i pappan min jeg, syns han kommer med de snodigste komentarer som nesten gjør han litt tøff. Men jeg sitter jo igjen litt tomhent, det er jo koselig de liker pappan min å sånt men vet egentlig ikke hva de synes om Krista foruten om at jeg er *Johnnysdatter*

Jeg har et spesielt navn og for de som ikke kjenner meg er jeg nok bare ho med det rare navnet. *Krista er spesiell*.De som faktisk har hørt meg prate sier nok at jeg er ho med den mørke stemmen eller med den snodige latteren *goofy for life* .

Om jeg skulle sagt litt om meg selv ville jeg ha sagt noe som , 17 år , medier, danser , matglad og at jeg har litt for mye fritid. *tørre Krista*

Jeg er nok veldig lett å lese, om jeg er litt småforelska eller noen sier at jeg har vært flink eller jobba bra er ikke smilet langt unna. Det er derfor ikke bra for meg å spille spill, satt med kortstokken her en dag og jeg var president fra førsten til slutt, smilet ble breere og breere for hver runde.Vinnerglæden! Hadde jeg vært boms hadde nok ikke humøret vært så på topp, jeg hadde nok latt som at det ikke var så farlig, men hadde nok vært så irritert og det påklistra "jeg bryr meg ikke" smilet er er heller ikke så vanskelig å lese. Så her blir vel ordene *egoKrista* eller *gærneKrista*.

En ting jeg virkelig prøver å bemerke meg er hvorfor folk sier " det er så typisk deg ", der må jo nøkkelen til dette her være, og det jeg har kommet fram til er at de ofte sier det når jeg detter av stolen, forsover meg, mumler eller snubler i juletreet og begynner i grunn å skjønne poenget.. det har seg jo ofte sånn at jeg har en historie på noe litt klomsete jeg har klart å gjøre, senest i dag snublet jeg på isen i det jeg var på vei inn i bilen. Andre ganger detter jeg i trappa, knekker hårbøyler eller brekker håndleddet for at jeg tramper på et akebrett. Sykler har heller aldri vært min greie, noen ganger finner jeg ikke bremsene andre ganger skal jeg prøve å sykle og vinke samtidig. Spøken om at jeg får sykle med støttehjul blir vel aldri gammel. Vis du sitter å leser dette skulle det ikke forundre meg om du har vært med meg til tid å annen når noe av dette har skjedd.

Hvis ikke kan det ha vært nesten ulykker hvor jeg har gitt fra meg et lite skrik. Veldig barskt av meg å pipe litt med en gang jeg holder på å miste kontrollen over beina. Men etter mange ulykker gjennom årene, kommer pipingen automatisk for pleier som regel sjelden å ende bra. Det finnes nemlig få nesten ulykker i mitt liv.

Lykke i spill, ulykke i kjærlighet er det noe som heter, vis jeg tar ordet kjærlighet og plusser på litt sånn generelt klomsing har du meg. Så Syns jammen dere kan unne meg det litt selvgode gliset når jeg er president.

Men mye om å men har jeg vel må være *sose krista*. Får håpe jeg ikke er dømt til å være en liten ulykkesfulg, velger heller å tro at det er for at jeg tenker for mye og konsentrerer meg mindre om hvor jeg plasserer beina.

Vis du har et annet ord på meg, dør jeg av nysgjerrighet til å finne ut hva det kan være, sleng inn en komentar i sånnefall: )