jeg har kjæreste

Jeg er ikke lenger et individ. Singelsenga må plutselig ha plass til to, og dette har ført til at han har blitt dyttet ut til tider. Jeg er jo glad i hansemann, vi har det bra vi, selv om han er litt fnisete til tider. På noen punkter har vi mye felles, mens på andre er vi veldig ulike, akkurat sånn det skal være.

Jeg har jo ikke oppdatert så mye her i det siste og det er vel for at jeg heller har brukt fritiden min på å bruke Hans som pute enn å sitte og bable om mitt stillestående liv. Men tar jeg meg turen ut og møter mennesker og starter en liten samtale har de fleste samme spørsmål. " Hvordan går det med Hans da?" Dom kan ikke gni inn ordet oss som et par engang, full fokus på hvordan det er med den lille Oslogutten, men jeg sitter igjen på vinger og gjør ikke noe annet enn å ha Norsk. så jeg ser jo forsovet at det er noe mer saftig nytt enn hvordan det går med leksene om dagen. Men folk kan vel heller spørre" "hvordan går det med dere nå som han bor i Oslo?". Det hadde vært lettere for meg å svare på også om enn hvordan Hans har det i Oslo, jeg er bare en viderefører som forteller de ordene jeg husker han har nevnt.

Så er det en ting jeg savner ved å være singel er det det å ha mitt eget lille liv. Det har gått fra "hvordan går det med deg og kjærligheten?" til "Hvordan går det med Hans?"

Jeg liker kjæresten min og vi er vel like tøflete begge to,men vi har jo bare vært sammen i 4 måneder, og det ser ut til at tiden stoppet i det øyeblikket vi gikk offentlig med vårt forhold på facern. Jeg har blitt til et vi. Jeg digger Hans, et lite sjarmtroll som henter litt brus til meg i blant. Vi er sammen, men vi har vel alikevel hvert vårt liv. Oslogutten og meg. Jeg vil ikke gro meg fast.