jeg har sagt det før, men må si det igjen, jeg får aldri nok søvn !
Jeg kan sove hvor som helst, når som helt og for ikke å snakke om hvor lenge som helst.
Jeg forsov meg i dag, men da jeg først hadde fått meg opp var jeg nokså opplagt, så blir jeg plutselig sliten igjen, drar hjem og slokner jammen meg 4 timer på sofan ; D
jeg veit ikke hva meninga med dette innlegget er engang, men jeg blir stadig sjokkert over mitt store behov for søvn.

Jeg er best på å sove og jeg er best på å se på paradise, bare for å si det å : )


Det var det innlegget, det ble ikke noe bedre for etter å ha sovet 12 timer det siste døgnet er jeg fortsatt for trøtt til å leke med ord ; D

Humørsyk

"Dissa hormonene" , sier alltid min mor, og jeg blir 3 ganger så irritert enn jeg var fra før.
Det er skummelt hvor fort humøret mitt svinger, er vel glad, men det skal ikke mye til før jeg når bunnen. Nå høres det jo ut som at jeg har er manisk depresiv, men så ille er det ikke. Men er stadig noen filleting som hele tia smeller for meg, og jeg må prøve å late som at det ikke gjør det i det hele tatt å smile videre.

Jeg blir sint, jeg blir redd, jeg klager og jeg orker ikke ting. Det er jo i grunn en ganske rar ting å si, et ord man skal bruke etter intens jobbing og man ikke klarer å ta et skritt til. Men vi bruker det også da hjertet ditt sprenger og skufflesen er for stor. Man mestrer ikke situasjon og orker ikke se eller tenke en tanke til på saken. Man orker ikke face det i fare for å drepe seg selv innvendig, så man stopper før man møter en for sterk reaksjon.
Dette er umulig å beskrive, men vi vet alle hvordan det føles.

Jeg får ikke sagt det nok, det er ikke hva man sier, men måten man sier det på som brenner seg fast i minnet. Når jeg føler at noe kommer rett fra hjertet er det ikke ordene i seg selv jeg husker, men måten de ble sagt på. Kanskje etterfulgt av en go klem, et kyss, to hender som strekker seg sakte mot hverandres eller det farligste av dem alle, øyenkontakt som viser at personen snakker med deg, og kun deg.

Nei off, men jeg hørte at det ikke var noen vits i å lyve, for kroppspråket avslørte folk uansett og det er jeg nokså sikker på at stemmer. Humøret mitt er langt fra stabilt, men det er ingen andres heller. Alle har sitt å slite med, så det er ikke nødvendig å smøre sitt eget shit over på folk man ikke har så alt for nære. Man vet selv hvilken temaer man ikke orker å snakke om, så unngå dem. Det er sunt med litt smaltalk, så man slipper unna akkurat disse tankene noen ganger.

Konklusjonen min til dette må jeg ta fra noen andre, jeg hørte nemlig en gang en klok mann si at " Er magen glad, er menniskan glad " , og det trur jeg jammen meg han har helt rett i. Er man nervøs, sint eller trist vrenger det i magen, og vis problemet er at man er sulten er det jammen ikke noe særlig behagelig heller.